Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvordan ville du reagert dersom du fikk se en film der Erna Solberg sier at hun vil fraråde deg å bruke munnbind og at smittevern ikke er så viktig? Kanskje ville du lurt på om det virkelig var sant at statsministeren sa noe sånt. Men det var da vitterlig hennes ansikt du så og hennes stemme du hørte? Så var det nok likevel ikke det. Men det er slett ikke sikkert du hadde klart å finne ut at videoen var falsk bare ved å bruke ryggmargsrefleksen.
Ord kan legges i munnen på en president. Ny teknologi gjør det nemlig mulig å forfalske stemmer og ansikter til hvem som helst. Denne teknologien, best kjent som «deepfakes», muliggjør dype forfalskninger av lyd og bilder, som kan manipulere ansikter og stemmer. Gjennom kunstig intelligens går det an å lage lyd, bilder eller film der en person tilsynelatende sier eller gjør noe han eller hun faktisk ikke har sagt eller gjort. Tilbake i 2018 ble mange overrasket av en film som viste Barack Obama omtale Donald Trump som en idiot. Sammenliknet med dagens deepfake er denne filmen lett å avsløre som falsk. Teknologien er i rask utvikling, og blir stadig både bedre og billigere å bruke. Dermed blir falske videoer også stadig vanskeligere å avsløre.
Unges tillit til ryggmargsrefleksen gjør dem ekstra sårbare. En godt produsert deepfake er i dag umulig å avsløre som falsk kun ved å se på den. Fra Medietilsynets undersøkelse om nordmenns kritiske medieforståelse i 2019 vet vi at fire av ti nordmenn sliter med å avdekke falske nyheter. Da er det urovekkende å tenke på at det er enda vanskeligere å avsløre deepfakes. I den samme undersøkelsen ble respondentene spurt hva de gjorde for å avsløre en konkret falsk nyhet. To av tre svarte at “det var helt åpenbart” at saken var falsk. Særlig blant de unge var tiltroen til egen ryggmargsrefleks stor. Kun én av ti svarte at de aktivt sjekket kildene i saken.
Barn og ungdom møter på falske nyheter oftere enn andre. Barn og ungdom møter oftere på falske nyheter enn resten av befolkningen. Det ser vi når vi sammenligner Medietilsynets undersøkelse Barn og medier 2020 med undersøkelsen om nordmenns kritiske medieforståelse fra 2019. At unge er mer eksponert for falske nyheter henger sannsynligvis sammen med at de har sosiale medier som sin fremste nyhetskilde, og at falskt og manipulert innhold sprer seg lettere gjennom slike kanaler. Norske ungdommer har dessuten mangelfulle strategier for å drive kildekritikk, ifølge en analyse av PISA-undersøkelsene gjennom de siste 20 årene.
Det kan være lønnsomt å lure oss eller å skape splid. Falske nyheter beskrives gjerne som nyhetsliknende innhold som bevisst sprer usannheter. På fagspråket kalles det desinformasjon. De som står bak kan ha ulike motiv, som økonomisk fortjeneste eller å skape splid i samfunnet. En forvrengt sannhet er virkemiddelet. Aktører som sprer desinformasjon og falske nyheter bruker ofte ny teknologi for å oppnå større effekt, fordi det falske innholdet da blir vanskeligere å avsløre.
Nye lærerplaner gir drahjelp til unges kritiske medieforståelse. Kritisk medieforståelse og kildekritikk har heldigvis fått stor plass i de nye lærerplanene som kom i høst. Det er avgjørende at skolen tar ansvar for å utvikle kunnskap og ferdigheter på dette området. Kompetente lærere og gode undervisningsopplegg er avgjørende for å lykkes. For å bidra til det, har Medietilsynet og Tenk, skoleavdelingen til Faktisk.no, utviklet et opplegg om bildemanipulering og deepfakes for elever på ungdomsskolen og videregående skole. Undervisningsopplegget skal styrke de unges kildebevissthet og kritiske mediebruk, og lære dem å ikke stole blindt på ryggmargsrefleksen. Selv om opplegget er laget for ungdom, tror vi folk i alle aldre kan ha nytte av å ta en titt. Dette er kunnskap vi alle trenger.
Vi trenger en ny ryggmargsrefleks. Det har nylig vært et presidentvalg i USA, og kampen om sannheten blant landets toppledere har skapt uro i et samfunn hvor vi har sett både desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. Det kan virke langt unna og fjernt fra den norske virkeligheten, men heller ikke i Norge kan vi ta demokratiet eller ytringsfriheten for gitt. Vi er avhengig av sannferdig informasjon for å ta gode valg og bidra i en opplyst offentlig debatt. Da trenger vi kritisk medieforståelse og metoder for å drive kildekritikk. Vi må rett og slett utvikle en ny ryggmargsrefleks. Den må fortelle oss at vi bør sjekke om avsenderen er troverdig, om andre medier rapporterer om det samme, og om personen som sier noe i en video som spres på nett, har sagt noe lignende i andre kanaler. Slik bygger vi gode kildekritiske vaner tilpasset de utfordringene dagens digitale medielandskap fører med seg.