Det er forskjell på å være og å bli eller være radikalisert. Når man er radikal, ønsker man store og raske endringer av hvordan ting er, men man støtter fremdeles demokratiet. Når man er radikalisert, mener man at demokratiet ikke lenger kan løse problemene man ser i samfunnet.
– Utenforskap og å være avvist er ofte risikofaktorer for radikalisering. De som søker seg til ekstreme organisasjoner, føler gjerne at de ikke passer inn i samfunnet eller miljøet de er en del av, forteller Sørensen.
Så blir man gjerne en del av et fellesskap, der man snakker med andre som har samme meninger som en selv. Dette fellesskapet kan også være digitalt, for eksempel i lukkede forum, grupper eller guilds i dataspill. De mer ekstreme budskapene i miljøet blir ofte ikke snakket så høyt om i begynnelsen, men etter hvert som man blir mer involvert i miljøet, kommer mer og mer av dette frem. Da har man ofte allerede blitt godt involvert i miljøet, man stiller ikke lenger så mange kritiske spørsmål, og det er vanskelig å komme seg ut. De som blir radikalisert, har nemlig ofte ikke så mange andre å snu seg til.
– Men det er også mange andre risikofaktorer, forklarer Sørensen. Det er ofte de ressurssvake som blir radikalisert. Med det mener vi at de ofte har mange ulike ting som gjør livet vanskelig på en gang. Det kan være rusavhengighet, at de er psykisk syke, at de allerede har vært i fengsel tidligere, har erfaring med vold, dårlig forhold til familien sin, et vanskelig forhold til eller fraværende fars- eller morsfigur. Det er mange ulike elementer her som gjør at man er ekstra sårbar for å bli dratt inn i ekstreme miljøer, sier hun.
Likevel er det absolutt ikke sånn at alle som har et vanskelig liv, blir radikalisert og en del av miljøer. Det gjelder de aller færreste, faktisk.
– En annen ting som ofte kjennetegner de som blir radikalisert, er at de opplever at det er en stor urettferdighet i livene deres. Dette kan være ting knyttet til dem som person, som så hektes på alt det som er urettferdig i verden, eller en mer generell følelse av urettferdighet rundt verdens tilstand. Så dannes et fiendebilde ut fra denne urettferdigheten, sier Sørensen.
Et eksempel på dette kan være at man føler at det er urettferdig at man må holde seg inne under en pandemi og får så store, ufrivillige endringer i hvordan man kan leve livet sitt. Når man da møter på noen som sier at “Ja, du har helt rett, dette er skikkelig urettferdig og helt feil, og det er DISSE menneskene sin skyld at du har det sånn,” appellerer det veldig. Og det er nettopp det radikaliserte miljøer gjør: De tar tak i urettferdigheten man føler på, og legger skylden på en annen gruppe med mennesker, for eksempel staten eller innvandrere. Opplevelsen av å ha en konkret fiende som truer en stor folkegruppe, legitimerer de stadig mer ekstreme holdningene.
Radikalisert miljø
Ekstreme miljøer plukker gjerne opp unge mennesker som allerede er sårbare og som søker tilhørighet et sted. De appellerer spesielt til dem som søker etter en identitet. I tillegg spiller miljøene ofte på frykt og maktesløshet.
– Ideologier hekter mennesker gjennom følelser. Kanskje har du ikke engang anerkjent frykten de spiller på. De skaper apokalyptiske scenarioer, for eksempel tanken om at verden er i ferd med å gå under. Hvis du blir redd eller sint, slutter du å være kritisk, og du er lettere å manipulere når du er redd og føler deg maktesløs, sier Sørensen.
Det er en forskjell på radikalisering og mobilisering. Man kan være radikalisert og støtte vold som virkemiddel uten å være villige til å utføre volden selv. De som da utfører terrorangrep, kan ofte bli utnyttet som brikker i et spill. Kanskje var de ikke for bruk av vold i utgangspunktet, men de har omgitt seg med et meningsfellesskap, et ekkokammer, hvor de gradvis har blitt skjøvet i en retning der vold blir stadig mer akseptert som virkemiddel.
– Det er viktig å være bevisst på ting som gjør deg veldig følelsesmessig engasjert, særlig om følelsen er sinne eller frykt, sier Sørensen.
Spesielt gjelder dette om følelsen også kobles til at man er maktesløs og det er svært lite en selv kan gjøre for å bedre situasjonen. Hvis man da i tillegg begynner å kun omgi seg med mennesker som er enige med, og snakker mindre og mindre med andre som er uenige, bør varsellampene begynne å blinke.
Denne artikkelen er publisert som en del av undervisningsoppleggene om 22. juli på Tenk sine nettsider.