22. juli: Vurder årsakene

22. juli: Hva skjedde? 

 Samleopplegg om 22. juli: Tiden etterpå

22. juli: Rettssaken

22. juli: Norges reaksjoner

Samleopplegg: 22. juli: Årsaker

Oversikt: 22. juli

Hva er radikalisering?

22. juli: Motivene bak terroren 

22. juli: Terroristens oppvekst

Introduksjon til 22. juli og radikalisering

#fff

#000

Tiden etter 22. juli

 og å bli eller være radikalisert. Når man er radikal, ønsker man store og raske endringer av hvordan ting er, men man støtter fremdeles demokratiet. Når man er radikalisert, mener man at demokratiet ikke lenger kan løse problemene man ser i samfunnet.

– Utenforskap og å være avvist er ofte risikofaktorer for radikalisering. De som søker seg til ekstreme organisasjoner, føler gjerne at de ikke passer inn i samfunnet eller miljøet de er en del av, forteller Sørensen.

Så blir man gjerne en del av et fellesskap, der man snakker med andre som har samme meninger som en selv. Dette fellesskapet kan også være digitalt, for eksempel i lukkede forum, grupper eller guilds i dataspill. De mer ekstreme budskapene i miljøet blir ofte ikke snakket så høyt om i begynnelsen, men etter hvert som man blir mer involvert i miljøet, kommer mer og mer av dette frem. Da har man ofte allerede blitt godt involvert i miljøet, man stiller ikke lenger så mange kritiske spørsmål, og det er vanskelig å komme seg ut. De som blir radikalisert, har nemlig ofte ikke så mange andre å snu seg til.

– Men det er også mange andre risikofaktorer, forklarer Sørensen. Det er ofte de ressurssvake som blir radikalisert. Med det mener vi at de ofte har mange ulike ting som gjør livet vanskelig på en gang. Det kan være rusavhengighet, at de er psykisk syke, at de allerede har vært i fengsel tidligere, har erfaring med vold, dårlig forhold til familien sin, et vanskelig forhold til eller fraværende fars- eller morsfigur. Det er mange ulike elementer her som gjør at man er ekstra sårbar for å bli dratt inn i ekstreme miljøer, sier hun.

Likevel er det absolutt ikke sånn at alle som har et vanskelig liv, blir radikalisert og en del av 

 miljøer. Det gjelder de aller færreste, faktisk.

– En annen ting som ofte kjennetegner de som blir radikalisert, er at de opplever at det er en stor urettferdighet i livene deres. Dette kan være ting knyttet til dem som person, som så hektes på alt det som er urettferdig i verden, eller en mer generell følelse av urettferdighet rundt verdens tilstand. Så dannes et fiendebilde ut fra denne urettferdigheten, sier Sørensen.

Et eksempel på dette kan være at man føler at det er urettferdig at man må holde seg inne under en pandemi og får så store, ufrivillige endringer i hvordan man kan leve livet sitt. Når man da møter på noen som sier at “Ja, du har helt rett, dette er skikkelig urettferdig og helt feil, og det er DISSE menneskene sin skyld at du har det sånn,” appellerer det veldig. Og det er nettopp det radikaliserte miljøer gjør: De tar tak i urettferdigheten man føler på, og legger skylden på en annen gruppe med mennesker, for eksempel staten eller innvandrere. Opplevelsen av å ha en konkret fiende som truer en stor folkegruppe, legitimerer de stadig mer ekstreme holdningene.

Ekstreme miljøer plukker gjerne opp unge mennesker som allerede er sårbare og som søker tilhørighet et sted. De appellerer spesielt til dem som søker etter en identitet. I tillegg spiller miljøene ofte på frykt og maktesløshet.

– Ideologier hekter mennesker gjennom følelser. Kanskje har du ikke engang anerkjent frykten de spiller på. De skaper apokalyptiske scenarioer, for eksempel tanken om at verden er i ferd med å gå under. Hvis du blir redd eller sint, slutter du å være kritisk, og du er lettere å manipulere når du er redd og føler deg maktesløs, sier Sørensen.

Det er en forskjell på radikalisering og mobilisering. Man kan være radikalisert og støtte vold som virkemiddel uten å være villige til å utføre volden selv. De som da utfører terrorangrep, kan ofte bli utnyttet som brikker i et spill. Kanskje var de ikke for bruk av vold i utgangspunktet, men de har omgitt seg med et meningsfellesskap, et ekkokammer, hvor de gradvis har blitt skjøvet i en retning der vold blir stadig mer akseptert som virkemiddel.

– Det er viktig å være bevisst på ting som gjør deg veldig følelsesmessig engasjert, særlig om følelsen er sinne eller frykt, sier Sørensen.

Spesielt gjelder dette om følelsen også kobles til at man er maktesløs og det er svært lite en selv kan gjøre for å bedre situasjonen. Hvis man da i tillegg begynner å kun omgi seg med mennesker som er enige med, og snakker mindre og mindre med andre som er uenige, bør varsellampene begynne å blinke.

Denne artikkelen er publisert som en del av undervisningsoppleggene om 22. juli på Tenk sine nettsider.

Hvordan blir man radikalisert?

Årsaker til 22.juli 

22. juli

– Vi vet at det var noe som ikke stemte med den barndommen, sier Åsne Seierstad til Faktisk.no. Hun er forfatter og journalist og har skrevet boken «En av oss». Den handler blant annet om oppveksten til Breivik, og hva som gjorde at han som 32-åring drepte 77 mennesker i terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet.

Breivik ble født 13. februar 1979, og seks måneder gammel flytter han til London med mor, far og storesøster. Kort tid etter blir moren deprimert og skiller seg fra faren. Hun tar med seg de to barna hjem til Norge.

Rett før Anders Behring Breivik fyller fire år, flytter han inn på et familiesenter sammen med moren og søsteren sin. De ansatte i barnehagen har vært bekymret. I rapporter har de beskrevet en liten gutt som ikke viser noen følelser.

Psykiaterne på familiesenteret skriver i sine rapporter noe av det samme som barnehagen. Når gutten blir gitt masse leker, viser han null interesse. Men så kommer en rask bedring, og i løpet av noen uker leker han helt som normalt.

– De finner ut at det er forholdet til moren som er problemet. Det er hun som gjør ham redd. Hun kan rope til ham at hun skulle ønske han var død, og i neste øyeblikk får han en kjempeklem, forteller Seierstad. For sønnen var morens skiftende følelser svært vanskelig å forholde seg til.

– Dette er jo noe av det verste et barn kan utsettes for. Det er av og på, varmt og kaldt, avvisning og så forsoning. Barnet må ta sånn avstand fra sine egne følelser at det kan føre til at det mister evnen til medfølelse med andre, sier Seierstad.

Høsten 1992 begynner Anders Behring Breivik på ungdomsskolen. Mens han hadde vært ganske anonym på barneskolen, forsøker han å markere seg i forskjellige miljøer på ungdomsskolen. Han endrer hvordan han fremstiller seg flere ganger de neste årene.

– Alt har det samme formålet: Å bli noen, å bli anerkjent, å bli sett og beundret. Han er ikke lenger fornøyd med å bare være en i gjengen, han vil bli leder av gjengen, forteller Seierstad.

På ungdomsskolen er Breivik en aktiv tagger og blir flere ganger tatt av politiet. Da han var 15 år, sa faren hans at hvis han ble tatt av politiet igjen, så ville han aldri se sønnen igjen.

– Så gjorde han det én gang til, og faren så ham aldri igjen, forteller Seierstad.

Breivik hadde gått på barneskole på Smestad, mens Peter Svaar hadde gått på Vinderen da de ble klassekamerater i 7A på Ris skole. Svaar jobber i NRK og var en av journalistene som dekket terrorangrepet på regjeringskvartalet like etter at bomben smalt.

Breiviks motiv for å angripe regjeringskvartalet og Utøya var blant annet å redde Norge og Vest-Europa fra en «muslimsk overtagelse». På ungdomsskolen hadde han imidlertid venner med minoritetsbakgrunn, ifølge Peter Svaar.

– Det var ikke mange flerkulturelle elever på Ris på slutten av 90-tallet. Men Anders var vel den som hadde flest sånne venner og kontakter når han var i dette rap- og hip hop-miljøet på østkanten av byen.

Da Breivik startet på videregående, gikk interessen for tagging og hip hop over. I stedet begynte han å interessere seg for trening og kosthold, husker Svaar.

– Da jeg ble kjent med ham, var han en spjæling rett og slett. Så bestemte han seg på et tidspunkt for å trene og bli svær, og det greide han jo, sier den tidligere klassekameraten.

Breivik fullfører ikke videregående. Han synes det er for mye dilldall på skolen, og vil heller bli rik. I starten går det ganske bra. Men så begynner det å gå dårlig.

– Han taper alle pengene sine og går nok inn i en slags depresjon, sier Seierstad.

Breivik har en vennegjeng, men bortsett fra et kortvarig forhold til en dame han møter i Fremskrittspartiets ungdom, er det verre med kjæreste. På nettet betaler han for å komme i kontakt med utenlandske damer, men han klarer ikke helt å bestemme seg for hvem han skal velge. – Så han kommer til moren sin, og hun tar det seriøst. «Jeg synes hun blonde der», sier moren. «Hun var pen, vi tar henne», forteller Seierstad.

Breivik reiser til Minsk i Hviterussland for å besøke kvinnen, og hun kommer på besøk til ham i Norge. Men det går ikke så bra når hun kommer hit. Alt dette fører ifølge Seierstad til at Breivik går inn i en depresjon. 27 år gammel flytter han hjem til moren sin.

– Der er det åpen dør, og han installerer seg på gutterommet. Der sitter han for det meste og spiller mutters alene i minst tre år. Han visker rett og slett ut livet sitt. Trenger aldri å gå i butikken, trenger aldri å lage mat, trenger aldri å møte venner, sier Seierstad.

Inne på gutterommet bruker Breivik nå nesten all sin tid på internett. I tillegg til dataspill, leser han mye på nettsider med høyreekstremt innhold. Han utvikler sterkt innvandrings- og islamfiendtlige holdninger.

– I det digitale rommet er det veldig lett å finne seg ekkokamre, som kan være globale. Det kan være noen få mennesker i hvert land som finner seg en liten nisje og en chattekanal eller Facebook-gruppe hvor man forsterker hverandre, sier Peter Svaar.

– For meg er det han gjorde på Utøya litt sånn dataspill-aktig. At det er et slags spillmodus i det han gjorde.

Åsne Seierstad oppsummerer livet til terroristen slik:

– Han feiler overalt. Tenk deg, du er 30 år, du har ikke videregående, du har mistet alle pengene dine, du bor hos moren din, du har ikke leilighet en gang. Da er han jo en taper!

22. juli og radikalisering

Undervisningsopplegg

Samlinger

Artikler